|
|
|
Terje episode 32 |
|
|
|
|
|
|
Tynnstava som ski |
||
| Uka etter at de hadde fjerna
isen fra Grønskaltjønna, kom det snø igjen.
- Nei, no vil vi itj ha meir snø! sa Hans. Det hjalp ikke. Det snødde en heil dag og ei natt. Kjeilberget lå helt dekt av snø. - Ka finn vi på no? undra Hans. - Æ veit det, sa Peder. -Vi renne oss på tynnstava. Både Hans og Peder hadde ski, men pappa Ingebrigt hadde en gang fortalt at han og søskena hans ikke hadde ski da de vokste opp. De laga seg ski av tønnestaver. På lensmannsbrygga sto det noen tomme tønner som det hadde vært sild i. Ved sida av lå det staver av ei tønne der jernbanda hadde rusta opp. I snekkerverkstedet til pappa Ingebrigt fann de rester av støvleskinn som de laga reimer av. Reimene spikra de fast til tønnebanda så det ble løkker de kunne sette føttene inn i som bindinger. Terje kom ut døra da de var på veg bort til Kjeilberget. Han hadde våkna av hammerslaga da de spikra fast reimene. - Blir du med, Terje, kan du få en frisk tur ned Kjeilberget, sa Peder. - Mmm, svara Terje. Han skjønte vel ikke hva det var snakk om, men han småløp etter. Han så på Hans og Peder at noe spennende var på gang. Og da visste han fra før at det var verdt å følge etter dem. Men egentlig kunne han ikke fordra all denne kalde og ufyselige nysnøen. |
||
|
|
||
| Kjeilberget var ganske bratt.
Nedunder berget lå kjeila. Det var et oppkomme eller kilde, en brønn
som aldri var tom for vatn. I varme somre når brønner ble tørre,
kom folk fra hele grenda og henta vatn i kjeila. Men godt vatn var
det ikke, det smaka sjøvatn av det.
Brattest var berget rett bak kjeila. Litt bortafor brønnen var det høvelig bakke for tynnstavene mente Hans og Peder. Men stavene var vanskelig å styre, de skar ut både til høyre og venstre. Etter en tur ned bakken der Peder hadde stupt haukråk' både en og to ganger, var Terje nådd fram til bakken han også. - Tynnstavan e' omtrent som deg dem, Terje, dem gjer berre det dem sjøl vil, sa Peder mens han kosta av seg det meste av snøen. - Ka meine han med det, undra Terje, - æ som e' så snill. |
||
|
|
||
| Etter hvert ble de flinkere til
å stå på stavene. Det hendte de sto hele bakken ned uten å
ramle.
- No kan du få bli med på en tur, Terje, sa Hans. Han bar Terje med seg opp bakken, la han over skuldra, og før Terje visste ordet av det var de i farta. Dette kom uventa på Terje, han skreik og satte klørne i Hans som mista ballansen, og så stupte de kast i kast nedover mot den bratteste skrenten, mens snøføyka gjømte dem helt ei stund. Farten var såpass stor at de fauk over skrenten og ned bratthenget. Peder stod bleik og kunne ikke noe gjøre. Han frykta det verste. Etter ei stund la snøføyka seg, og alt vart stille. Terje kom byksende fram. Han var hel og uten skrammer så det ut til. Men Hans? Peder ropa og sprang mot henget. Det var helt stille, og Hans så han ikke. Peder kravla seg oppover bratta med gråten i halsen. Da han var nesten halvvegs oppe, reiste Hans seg fra den største snødungen, med snø over heile seg, i ansiktet og håret også. - No skræmt æ dæ, ja, sa han med et flir. - E' du like heil? undra Peder. Ja, visst var han det. Det var så mye snø at det var som å dett i dun eller bomull, veit du. Men Terje var borte. Han hadde tatt beinvegen heim for å tørke og varme seg under svartkomfyren. |
|