Terje

episode 30

Å dra heim tørv

Pappa Ingebrigt hadde bygd ny stor kjelke til å frakte tørv på.  Oppå kjelken satte han en høg karm som han trekte hønsenetting rundt så en kunne tørv oppi.

Det hadde snødd mye noen dager.  Og så hadde det vært en dag med mildvær så snøen hadde sunket sammen.  Nå var snøføret på  vegene fast og fint.  Det var som bestilt til kjelkeføre.

- I dag begynner vi å dra heim tørv, kara, sa pappa Ingebrigt. 

-Vi må få heim  tørv mens været er så tørt og fint.

Terje så pappa Ingebrigt ordne med kjelken og forsto at noe skulle skje.  Og da pappa Ingebrigt, Anton og Peder tok hver sitt tau og dro avgårde med kjelken, fulgte han etter.

- Nei, men skal du bli med og dra heim tørv du da, Terje? sa Peder.  Terje svara ikke, men småsprang ved sida av kjelken.

- Det blir kaldt åt labbene dine, sa Peder.  -Vi skal helt til Sølvberdalen. 

-Mjau, var svaret, hva nå det skulle bety.  Men Terje fortsatte å småspringe ved sida av kjelken, så han ville nok være med.

Det var bra langt til Sølvberdalen.  Mye motbakke var det også, men kjelken var lett å dra når den var tom.  Likevel tenkte Peder: 

No hadde det vært fint med en hest.  Som Kvitrun, hesten hans Bernhard, for eksempel. Men Kvitrun var så ung at ho ikke hadde lært å dra kjelke, hadde pappa Ingebrigt sagt.  Da så.

Framme ved tørvstakkene de hadde satt opp i sommer, fylte de opp grinda på kjelken med tørv.    Da den var full, og de begynte å dra heimover, hoppa Terje opp på lasset.  Han ville ha skyss.  Men det varte ikke lenge før han hoppa ned.  Tørva fra stakken var kald.  Noen tørver var det tele i.  Han gikk opp ved sida av Peder og bar seg sårt.

- Det var det æ sa, sa Peder, - det blir kaldt åt labbene dine.

Peder tok han opp opp på skuldra og la forbeina og bakbeina på hver si side så han blei liggende som et skjerf rundt halsen. 

- Nå har du det vel bra, Terje? undra Peder.  Som svar begynte Terje å male. Slik lå han mens de dro kjelken over Skjelbrutjønna og fram til bakken ned til Langmyra.

Bakken var bratt og hadde to svinger.  Anton ville styre kjelken ned bakken. 

Anton var ikke helt sikker på om han våga å ha dem på kjelken ned bakken, men gikk med på det da Peder fortsatte å mase.

Og så satte de utfor.  Gjett om det gikk fort!    Anton  bremsa alt han makta ved å skåre med skoene i snølaget på vegen, men det hjelpte ikke stort.  I den krappeste svingen der det sto rester av ei gammel grind, var det bare så vidt han greide å holde kjelken på vegen.   Og Terje skreik og ville av, men det var for seint, nå måtte det bare stå til.  Farten var så stor at kjelken glei av seg sjøl langt nedover  Langmyra.

- Når æ blir 17 år som Anton, da skal sannelig æ og kjør tørvkjelken ned Langmyra! tenkte Peder.

Da de nådde heim med lasset og skulle kaste tørva inn i tørvhuset, var Terje borte.  Borte?  Nei da, han hadde gått inn og lagt seg i varmen under den svarte tørvkomfyren.

Sånt lortarbeid  med tørvmold og greier som  en blei svart og skitten av, det brydde han seg ikke med.  Menneskene fikk grei seg uten ham til den slags.  Han skulle heller stille opp når det blei snakk om musejakt eller å utnytte matrester av fisk så de ikke blei skjemt.  Men sledeturen ned Langmyra, den var spennende!  Det måtte han innrømme selv om han var redd mens det gikk som fortest.