Terje

episode 25

Kassebilen

Både Hans og Peder gikk på skolen annakvar dag .  Men Hans var to år eldre enn Peder, så de gikk ikke i samme klasse.  De gikk ikke på samme dag heller.  De dagene  Hans var på skolen, var Peder fri.  Og når Peder var på skolen, var Hans fri.

Når Hans var på skolen gikk det ikke an å kjøre Peder II, klart.  Sto Peder på komandobrua, var det ingen i maskinrommet.  Ingen vits i båt uten maskin.  Og var Peder i maskinrommet, var det ingen skipper.  Og Terje kunne ikke hjelpe heller.  Han kunne stå på brua, men han sa bare mjau, og det ble for lite liksom.  Det var umulig å vite om han mente full fart attover eller dobbeltsylindra dokterfart.  Umulig å vite hva han mente om de tingan i det heletatt.

Det var pappa Ingebrigt som hadde sagt:

 - Det er ikke dumt å ha fantasi, veit du.

-  Har du fantasi, Terje? spurte Peder.

- M-m-mmm! svara Terje.

- Da bygger vi en kassbil, sa Peder.

I naustet fann de sildkasser, og i tørvhuset  et par tomsekker.  Så satte Peder kassene sammen slik at om en hadde fantasi kunne det minne om T-forden til Erga.  Inni satte han en margarinkasse til forsete.  Til ratt lånte han botnen til kaketina pappa Ingebrigt skulle lage til tante Jenny.  Midt i den runde botnen var det et hol.  Der satte han en spiker og spikra den opp som ratt i sildkassen under frontruta.  Til dør hengte han opp en tørvsekk.

Når han satte seg på margarinkassen og dreide på rattet fra side til side, var det ikke vanskelig å tenke seg at han satt i en bil og kjørte.  I fantasien så han for seg veien og stedene han passerte når han kjørte fra Hamarvika til Svellingen.  Terje satt på margarinkassen han også.

- Nå kan du lage bildur, Terje! sa han.

- M-m-mjau, svara Terje og hoppa oppi fanget til Peder, krafsa i genseren og mol.

- Bravo, Terje! Det var fin tomgang.   Ikke en gang   tomgangen på nydrosjen til Hans Eidsvåg er så fin og stillegående!

Gjett om det var en som ble kry, en som het Terje.  Han reiste seg og ligna mest på hanen til Mella når den  gol som første hane klokka fem om morrran.

- Men vi må ha meir låt når vi kjører, sa Peder.  Vi kommer ikke opp Vavikbakkan på tomgang, veit du.  Kom med meir kraft!  Når æ gire om. 

Men Terje kunne ikke male høyere.  Når han mol var det for å fortelle om ro og trygghet og kos.

- Æ får lag motordur sjøl, sa Peder.  Han stakk tunga ut og blåste samtidig så tunga og nerleppa skalv og  kinna vart runde og fylt med luft.  Det fresa og skalv og det sto en dusj av spytt framom han.  Det  hørtes som en lastebil i farta.

Terje vart forvirra og nesten redd med det samme.  Peder vart så stygg i ansiktet.  Og det hørtes omtrent likt de låtan som ga stygg lukt, syntes han.  Som den gangen pappa Ingebrigt sa:

- Æ kjenne på lukta at no er det noen som bør ta seg en tur bortpå litj'huset med hjerte i døra. 

- Du kan gå bakom og værra eksosen, du Terje, sa Peder.

Det syntes ikke Terje var særlig trivelig.  Han gikk ut og  la seg bedrøva på sekken som var til overs.

Peder var nå i Vavikbakkan.  Han gira om, trekte inn tunga, satte trutmunn og  ga gass.