Da Peder var
omtrent 5 år, sa Anton bror:
- Det hadde vært fint med en kattepus.
- Ja, det hadde vært fint med en liten
kattepus, sa Peder.
Så gikk de to innover til Ervika for å hente
kattepus. Det var vår, men det var ikke særlig varmt, så Anton hadde
frakk på seg. Peder hadde varm jakke, rød topplue og votter.
Men det var langt å gå til Ervika og Peder blei
trøtt i beina.
- Kvil deg litt mot en stabbestein, sa Anton.
Anton var stor og 13 år gammel og ikke trøtt i beina.
Gamlekatten i Ervika hadde fått tre kattunger.
De lå i ei korg. Bitte små. Den ene som var en kattegutt skulle Anton og
Peder få. Den var bra fin. Svart og kvit.
På heimvegen undra de på hva de skulle kalle
kattepusen.
Anton hadde lest et langt dikt på skolen om en
mann som het Terje og som hadde rodd helt til Danmark etter korn. Det
var tøft og langt.
- Det er lenger enn å gå til Ervika det, sa
Anton.
- Men jeg er ikke trøtt lenger nå, sa Peder.
Anton mente at katten skulle hete Terje,
akkurat som han i diktet som rodde helt til Danmark.
Peder syntes det var et fint navn. Og så fikk
kattepusen navnet Terje.
Med ett hørte de en rar skurrende dur.
- Erga, sa Anton. Erga var den eneste som hadde
bil på Frøya. Han hadde en ford med skinnseter. Men Erga var ikke god
til å kjøre bil. Han svingte fra side til side og brukte hele vegbredda.
De var redde for Erga og bilen hans.
- Vi hopper av vegen og gjømmer Terje, sa
Anton. Han gjømte Terje under frakken.
Så sto de musestille mens Erga skingla forbi.
